Litt perspektiv i valgkampen

Når sinnene (mitt eget inkludert) ubønnhørlig begynner å koke over ideologiske forskjeller eller noen hundre millioner kroner på statsbudsjettet, kan det være sunt å sette ting i et litt større perspektiv.

Her er Hubble Ultra Deep Field, som viser noe som er litt større enn våre små bekymringer. Man ser 13 milliarder år tilbake i tid.

Dette bildet vil komme godt med når idiotiet virkelig begynner å hagle.

Trond Giske. Sukk.

Jeg skal fortsette å prøve å holde denne bloggen bannefri.
Trond Giske vil i følge Dagens Næringsliv øke NRK-lisensen for å finansiere Melodi Grand Prix. Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men Trond Giske kan tydeligvis finne på mer idiotiske ting enn man venter seg av Trond Giske. Håper den setningen ga mening.
Jeg er i sjokk. NRK-lisensen skal økes. For å finansiere Melodi Grand Prix.
Jeg føler meg som Rachel Maddow da hun ble bedt om å kommentere Bobby Jindals svartale etter Obamas State of the Union.
Jeg har knapt ord. Trond Giske vil øke NRK-lisensen, som i utgangspunktet finansierer hjernedød dumhets-induserende underholdning av typen Dan Børge Akerøs klassefest-program (jeg blir sur bare jeg tenker på det), og han vil øke den for å finansiere Melodi Grand Prix. Balkanpop, eurodisco og irske pianoballader.
Hvor lavt er det mulig å synke.
Og folk fortsetter å stemme Arbeiderpartiet.

Barn er smartere enn man har trodd

I NYTimes er det en artikkel om forskning som viser at små barn er mye smartere enn man har trodd. Vi som har barn selv vet naturligvis at de er noen manipulative små luringer, og føler oss nesten daglig mye dummere enn vårt kjære avkom.
Det forskningen som omtales i nevnet artikkel viser, er at små barns hjerner fungerer annerledes enn større barns og voksnes - og på noen måter er de smartere enn oss storvokste: "Adults focus on objects that will be most useful to them [...], children play with the objects that will teach them the most".
Dette er faktisk relevant for barnehagene våre, i tillegg til oppdragelsen hjemme. Hensikten med barnehagene bør ikke være læring etter skolemodell, men lek og omsorg. Skolen kommer tidsnok, og de små hjernene er ikke mottagelige for denne typen læring. De vil utforske, og vet best selv hva de får mest utbytte av. Derfor:

The learning that babies and young children do on their own, when they carefully watch an unexpected outcome and draw new conclusions from it, ceaselessly manipulate a new toy or imagine different ways that the world might be, is very different from schoolwork. Babies and young children can learn about the world around them through all sorts of real-world objects and safe replicas, from dolls to cardboard boxes to mixing bowls, and even toy cellphones and computers. Babies can learn a great deal just by exploring the ways bowls fit together or by imitating a parent talking on the phone.

But what children observe most closely, explore most obsessively and imagine most vividly are the people around them. There are no perfect toys; there is no magic formula. Parents and other caregivers teach young children by paying attention and interacting with them naturally and, most of all, by just allowing them to play.

Forskjellen på Stoltenberg og Hagen

Jeg velger å formulere denne som en gåte:
Hva er forskjellen på Jens Stoltenberg (eller Kristin Halvorsen) og Stein Erik Hagen?

Svar: Stein Erik Hagen gir bort sine egne penger, Jens Stoltenberg gir bort andres.

Trakasseringen som sentrale regjeringsmedlemmer har utsatt Stein Erik Hagen for i det siste er skammelig, men ikke overraskende. Arbeiderpartiet har det jo med å si at de skal ta eller flå enkeltgrupper ("de rike" renner meg i hu), og enkeltpersoner er ikke lange spranget derfra. Et interessant tankeeksperiment er å bytte ut Arbeiderpartiets utvalgte hatgruppe med andre grupper ("vi skal ta/flå kvinnene", "vi skal ta/flå jødene", "vi skal ta/flå dansebandentusiastene") og kjenne etter hvordan det føles.

Ved Rikshospitalet finnes et av verdens fremste forskningsmiljøer på den farlige leversykdommen primær skleroserende cholangitt (PSC). Denne sykdommen er den hyppigste årsaken til levertransplantasjon i Norden. Norsk senter for PSC ble opprettet takket være en gave fra Stein Erik Hagen.
De som omtaler han som en egoist, unnasluntrer og så videre skylder ham en unnskyldning (skjønt de da måtte hatt et eneste moralsk fiber i kroppen). Alle som på et eller annet tidspunkt på en eller annen måte får glede av denne donasjonen skylder ham en takk.

Tilgivelse/tillatelse

Det er som kjent lettere å få tilgivelse enn å få tillatelse.
Når den nye Holmenkollbakken nå blir 600 millioner kroner dyrere enn forventet, har man ikke annet valg enn å tilgi. Det er jo bestemt at bakken skal bygges (sukk), så da må Oslos innbyggere pent bla opp en drøy tusenlapp hver for dette her - i tillegg til tidligere oppbladde beløp. Skjønt, det blir jo betraktelig mer enn tusen kroner fordelt på antallet skattebetalere.
Så får man håpe velgerne en annen gang gjør et forsøk på å stoppe politikerne i å virkeliggjøre sine fikse ideer. En hoppbakke, ass. 1,8 milliarder (1,800,000,000) kroner. Det er galskap.

Vi er rike, gitt

Dagens Næringsliv forteller at Norge gjennom Statens Pensjonsfond - Utland nå eier 1 % av verdens aksjer. Vi nordmenn er godt under en promille av verdens befolkning.
Det er nesten litt flaut å vinne jackpot ved simpelthen å bli født i riktig land til riktid tid.

Dette er vel en passende anledning til å anbefale champagnen Claude Cazals Blanc de Blancs Cuvée Vive extra brut, Vinomopolets varenummer 44477. 299,90 koster den. Lommerusk for oss norske.

Dagbladet og Siv Jensen

Hvorfor velger Dagbladet stadig å trykke bilder av Siv Jensen hvor hun gaper? Kan det være en sammenheng mellom at man misliker politikken hennes parti står for og at man ønsker å fremstille henne på en lite flatterende måte? Jeg undres...

Bildet over er det andre gapebildet på noen få dager.

Verdens beste feriebilde

Fra The Telegraph.

Femti år, en million liv reddet

I disse dager feirer vi - eller, bør vi feire - bilbeltets femtiårsjubileum.
Hadde flere hatt vett til å bruke det, ville enda mer enn en million menneskeliv vært spart, men dette er likevel verdt en skål. Hurra for Volvo og Nils Bohlin.

Æh, kom igjen, a, Erna

I VG går Erna Solberg med brask og bram ut og forteller hvorfor det ikke finnes noen grunn til å stemme på de rødgrønne etter at regjeringens felles plattform for fremtiden er blitt lagt frem.

Dessverre for Erna selv, for Høyre og for oss som fortsatt håper på at Høyre skal gjøre det bra, kommer det ikke frem hvilke planer Erna har som gjør Høyre til et bedre alternativ. Som Høyre-sympatisør er jeg ikke interessert i å høre om hvorfor jeg ikke skal like Arbeiderpartiet, SV og Sp. Jeg vet hvorfor jeg ikke liker dem. Jeg vil tro det er omtrent slik også for dem som i utgangspunktet er usikre på hva de skal stemme.

Det hjelper lite å vite at Erna Solberg ikke liker Arbeiderpartiet; det alle helst bør vite, er hva Høyre har planer om å få til i regjering. Det jeg som stemmegiver trenger å høre, er hvorfor jeg skal stemme Høyre.

Her kan det naturligvis være slik at Erna har gjort en kjempejobb under intervjuet, med at journalisten bare har latt være å ta med alt Høyre-pratet hennes (bortsett fra en kjapp allusjon til sterkere satsning på snut). Men med det handicappet som Høyre starter med - de snuser på ti prosent-tallet - bør noen snart gå offensivt ut og snakke om Høyre. Ikke om hvor kjipe alle andre er.

Det er klart at det er begrenset hva et intervjuobjekt klarer å få klemt inn i en nyhetssak, men det er på tide at Høyre begynner å snakke om seg selv. Jeg begynner i hvert fall å få høyt blodtrykk av dette her.

(Nikolai Astrup og Krisin Clemet har slått tonen an i DN, og jeg håper flere følger opp.)

Offeret hadde levd hvis han satt inne

En mann ble altså skutt og drept på gaten på Tøyen i går.
Hadde drap vært straffbart i Norge, altså virkelig straffbart - slik at en drapsdom varte lengre enn tiden det tar å oppnå en mastergrad (denne karen sonet i fem år), så hadde han som ble drept ikke blitt drept. Han hadde sittet inne.
Det er ikke meningen å gjøre et billig kriminalpolitisk poeng av en tragedie. Men det er altså mange gode grunner til å holde drapsmenn borte fra gatene. At folk som lever på den siden av loven kan fort ende opp som ofre selv, er ett av dem.

Mer action i Det hellige land

Israelerne har kastet ut to storfamilier fra leilighetene de har bodd i i over femti år, fordi leilighetene egentlig (dvs. for veldig lenge siden) var bebodd av jødiske familier. Derfor skal helt andre jødiske familier nå få overta boligene.
Dette er ikke en politisk avgjørelse, men en rettsavgjørelse. Men det er politikerne som lager lovene, og det er temmelig ubegripelig at israelerne kan gjøre noe så idiotisk hvis de har noe som helst håp om å beholde sympati fra verdensopinionen. Haaretz skriver at både USA, FN og mange andre fordømmer utkastelsen:
The eviction was also slammed by the Jerusalem organization Ir Amim. "Israel must consider the future implications of the move, which allows Jews to claim rights over property dating back to before 1948, but prevents the execution of the same rights by Palestinian residents. A re-opening of all ownership cases by Palestinians and Jews in Jerusalem could place Israel in an impossible situation in the city," a statement from Ir Amim said.
Her har israelerne altså et lovverk som gir visse rettigheter til jøder som de ikke gir til palestinere. Verken sympatisk eller smart. Ikke lettere å forsvare Israel overfor de mindre nøkterne når man leser sånt.
Jeg hater å si det, men dette minner om nazistenes utkastelse av polske familier i det okkuperte Polen og påfølgende innflytting av "tyske" familier som innvandret østfra. Nei, jeg sier ikke at Israel er lik Hitler, bare at det ringte en bjelle.

Av andre Israel-nyheter kan det nevnes at utenriksminister Lieberman ser ut til å være skikkelig i trøbbel med loven. Man kan jo håpe han gjør mindre skade i fengsel enn i utenriksdepartementet.

Introspection

Når jeg i Nettavisens partitest får ca. 70 % enig med Høyre, ca. 67 % enig med FrP og ca. 57 % enig med Venstre, hvorfor kunne jeg likevel aldri tenke meg å stemme FrP? (Forøvrig har tilsvarende tester i andre nettaviser gitt meg tilsvarende resultat.) Hvorfor er Venstre, ti prosentpoeng under FrP, mye mer aktuelt for meg enn sistnevnte?
Noen mulige svar:
1. Sakene jeg er uenig med FrP om er mye viktigere for meg enn sakene jeg er uenig med Venstre om. Dette er nok en riktig delforklaring. Problemene mine med Venstre er egentlig ganske små, alle uenigheter til tross, i forhold til avsmaken jeg har mot FrPs evinnelige gnål om lavere bensinpriser. Venstres største problemer for meg er deres flørting med Arbeiderpartiet og deres løse kanoner (idiotiske utspill i hytt og pine). FrP har en rotete ideologi (mer stat, men mindre stat; individualisme, men stempling av "de andre" som medlemmer av gruppe) og en del usympatiske trekk som byr meg mer i mot enn Venstres små irritasjonsmomenter.
2. Partitester er upresise. Nja, det avtegner seg jo et visst mønster.
3. Jeg vil ikke være en av de campingvogn-ferierende, røykende, flintsteik-spisende, grilldresskledde FrP-folkene. Her er vi nok ved sakens kjerne. FrP-folk er ikke sånn, jeg vet det, men dette er imaget FrP har - og dyrker. Jeg tilhører den lesende, opera-elskende, høyt utdannede delen av befolkningen, og selv om jeg antagelig har mer til felles med, og garantert hadde trivdes bedre sammen med, den typiske FrP-velger enn den typiske Høyre- eller Venstre-velger, teller dette identifiserings-aspektet antagelig mer enn det bør. Jeg identifiserer meg med, og ønsker å assosieres med, andre verdier og andre mennesketyper enn dem jeg forbinder med Fremskrittspartiet. Rasjonelt er det nok ikke, men like fullt.

Men selv om punkt 3 har for stor betydning, gjelder fortsatt punkt 1: Riktignok går ikke landet til helvete om FrP får delta i en regjering, men de har hjertesaker jeg synes er hårreisende og en ideologi som spriker i hytt og pine.

Dessuten gjelder ikke identifiseringsaspektet bare for meg, men for alle. Om vi aldri så mye er individer i en ontologisk forstand, er vi sosiale dyr: Vi formes og former oss selv i en sosial sammenheng. Vi tar etter de personer, ideologier og grupperinger vi ser opp til, og vender oss bort fra dem vi misliker. Det er ikke rart folk med østkant-bakgrunn ikke får seg til å vurdere å stemme Høyre, når Høyrefolk gir inntrykk av å være født med en sølv-spade i munnen og aldri å ha kjent følelsen av å være blakk. Man stemmer ikke på folk som man tror ser ned på en. (Jeg har østkant-bakgrunn, og det tok meg en god del valg før jeg klarte å avlegge min første Høyre-stemme.)
Det er en grunn til at "alle" 45 år gamle damer i flagrende gevanter og med høyt rødvinsforbruk stemmer SV. Det handler ikke om politikkens innhold først og fremst, men om tilhørighet.

Her har mange partier mye å hente, men særlig Høyre, som knuser all konkurranse på Nettavisens partitest.

Glem svineinfluensa, her kommer lungepest

En by i Kina med 10,000 innbyggere er nå blitt satt i karantene fordi det er lungepest der. Én person er død.
Vi husker kanskje lungepesten fra annen halvdel av 1300-tallet, da den sammen med byllepesten gjorde et visst innhogg i Europas befolkning.
I fullt alvor, tror jeg dette kommer til å utgjøre noen fare for menneskeheten? Nei, men mediedekningen av svineinfluensaen har satt en viss standard (og gjør det vanskelig, tydeligvis, å forsøke å gi mer nøktern informasjon), og dette må jo være like godt forsidestoff.

1-0 til Venstre

Venstres Guri Melby ønsker å innføre en panteordning for miljøfarlig avfall. Det viser seg, skriver VG, at en tredjedel av befolkningen kaster sparepærer rett i søpla. (Så hvis noen lurer på hvor mange prosent av befolkningen som bare er marginalt glupere enn encellede organismer - her har vi kanskje et godt anslag.)
Vi som spiser mat som kommer fra naturen liker ikke gift i maten vår, og foretrekker derfor å kaste giftige ting der de skal kastes. Spesialavfall, innsamling av elekteronisk avfall, og så videre. Hva de andre (gift-i-søpla-kasterne) spiser, skjønner jeg ikke helt.
Som tidligere nevnt vurderer jeg å svikte Høyre ved høstens valg. De virker ikke interessert i min stemme, bare i å krangle med potensielle samarbeidspartnere og å kaste halvfordøyde ideer i hytt og pine. Ikke konservativ oppførsel, det der.
Guri Melby er kandidat i et annet fylke enn mitt, men dette er en såpass god idé at det veier til Venstres fordel. Høyres miljøpolitiske talsmann Peter Gitmark (ikke Gitman, som VG skriver) synes at dette er litt sånn tja, kanskje, vet ikke helt. Men alt er bedre enn at hundretusener av nordmenn kaster kvikksølv (og himmelen må vite hva annet) i søpla. Så kast dere gjerne på, Høyre, dere trenger en sterkere miljøprofil. Nok problemer å ta av, det holder ikke for denne stemmegiveren å høre ordet "klima".

Dagbladet. Sukk.

Dagbladets førsteside i dag: "Funnet med HALSEN SKÅRET OVER".
Kan det være nødvendig?
Skal et mord gjøres til underholdning av typen Madame Tussauds skrekk-kabinett? Er det nødvendig å skremme alle lesekyndige barn? Slike hensyn kan med fordel veies opp mot nyhetsverdien, og nyhetsverdien er i dette tilfellet svært lav.
Ingen trenger å påtvinges detaljer fra et drap.

Heldigvis forsvinner Dagbladet om ikke så lenge. Good riddance.

Ikke planetfeber?

Samme julidag som jeg måtte skru på en panelovn i stuen for ikke å forfryse føttene mine, leste jeg denne kommentaren av Christopher Booker.
Man skal visstnok møte Bookers omgang med vitenskapelige data med skepsis, men det betyr ikke at man skal ta alt han sier for løgn. Interessant lesning på en kald dag som dette, og morsomt at Al Gores hjemby Nashville i år opplevde sin kaldeste 21. juli siden man begynte å måle temperaturer der.

Hitler-kortet

Israel skal etter initiativ/påtrykk/beskjed fra utenriksminister Avigdor Lieberman bruke et bilde av Adolf Hitler og stormuftien av Jerusalem fra 1941 som argument for at utbyggingen av de ulovlige bosetningene bør fortsette.
Jeg kan forstå at informasjon om arabisk/muslimsk antisemittisme (i dette tilfellet, et bilde av to jødehatere sammen) brukes som argument for at Israel må eksistere. Men å bruke det som argument for at Israel skal få utvide sine grenser på ulovlig vis, blir galt.
Da Benjamin Netanyahu ble statsminister valgte jeg å beholde et lite håp om at fredsarbeidet mellom Israel og palestinerne fortsetter. Men nå kan man fristes til å la dette håpet fare.

Datalagringsdirektivet

Jeg innser at også jeg bør skrive noe om dette. Ikke fordi mine millioner av lesere trenger å lese det, men fordi øvrigheta bør vite omfanget av motstanden. Alle som er i mot bør gi uttrykk for dette, så herved.
Det folk reagerer på når det gjelder dette direktivet er først og fremst følgende setning (hentet herfra): Member states shall ensure that the categories of data specified in Article 5 are retained for periods of not less than six months and not more than two years from the date of the communication.
Artikkel 5 ramser opp alle typer data som er nødvendige for å bevare informasjon om når en elektronisk kommunikasjon fant sted, og mellom hvem.

Utover at kriminelle og terrorister (som riktignok også faller inn under kategorien "kriminelle") hadde klart å omgå slik overvåkning, hvorfor bør ikke dette gjøres til norsk lov? Eller lov i noe demokratisk land, for den saks skyld?

Fordi staten i et demokrati har en klart avgrenset rolle, uansett hva eksempelvis Trond Giske måtte mene om det. Det er prinsipielle grenser for hva makthaverne kan tillate seg, og det skal være klare skiller mellom den offentlige sfære og den private.
Dette skillet er muligens ideelt mer enn reelt, men like fullt skal det etterstrebes. Hvorfor skal en statlig tjenesteperson ha tilgang på hvem jeg mailer eller sender tekstmelding til og når jeg gjør det? Hvilken rett har staten til å ha oversikt over slike ting?
Overvåkning av spesielt kriminalitesbelastede offentlige rom er det gode argumenter for, men overvåkning av samtlige innbyggeres private kommunikasjon er en grov forsterking av statens makt, og en overskridelse av grensene mellom det private og den sfæren hvor staten har noe å gjøre.

Helt grunnleggende kan man mistenke dem som vedtok dette direktivet for å ha glemt at verden og samfunn består av mennesker, individer, som samhandler, møtes og kommuniserer. Staten er et nødvendig onde (uansett hva Trond Giske mener), men et nødvendig onde skal aldri være mer omfattende enn nødvendig. Da blir det et unødvendig onde - og det er det datalagringsdirektivet er. EU og Norge er ikke DDR (selv om det er mange som gjerne skulle ønske det var det. Trond?).

Derfor: Måtte alle partier høytidelig love å verne om de prinsipielle grensene for statens omfang (denne setningen er endret etter at jeg ble litt klokere takket være Sentrumskonservativ).

The waiting

Jim Manzi i National Review skriver at ekspertene bør bestemme seg for hvor lenge vi skal vente på at den globale oppvarmingen fortsetter, før vi kan avlyse hysteriet.
God idé.

Abort og propaganda

I forbindelse med at pastor Torp får drapstrusler etter å ha lagt ut en antiabort-video på youtube, sier Marianne Kjelsvik i rådgivningsjenesten Amathea om de ganske kjipe bildene i filmen: "Gravide som vurderer abort har det tøft nok sånn som det er. De trenger ikke få slik propaganda".
Er det virkelig propaganda å vise bilder?
Er det mindre propagandistisk å omtale fosteret som "innholdet i livmoren", slik Amathea gjør?

Abort er en sak hvor følelser - og fornuft - er sterke på begge sider, og hvor de to sidene har helt forskjellige premisser for sin argumentasjon. For antiabortaktivistene er fosteret en baby, mens for aborttilhengere er fosteret et livmorinnhold, akkurat som snørr er neseinnhold. Hvem som har objektivt rett kan ikke vurderes nøytralt.

Min personlige mening er at personer som vurderer abort bør vite hva de har i magen - et lite menneske som innenfor grensen på 12 uker kan ha begynt å suge på tommelen allerede. Bilder av typen Torp viser er like mye eller lite propaganda som aborttilhengernes ordvalg, og det er fint om de som vurderer abort presenteres for begge syn. Så kan de da vurdere selv, som loven klokt gir dem rett til.

Det er forhåpentlig bred enighet om at abort i seg selv ikke er noen ålreit affære. Dessverre er det en nødvendig ting, om enn uhyggelig, og de aller fleste vil formodentlig være enig også i dette.

Når gjelder Vær Varsom-plakaten?

Når man leser Dagbladets sak om at noen prostituerte i Italia sier de har vært med i storslåtte masse-samleier med Sivlio Berlusconi, så tar man seg i å savne noen modererende ord: "Påstås", "hevdes", "anklages", "skal ha", og så videre.
Men ettersom dette er snakk om en utenlandsk politiker som attpåtil befinner seg på politikkens høyreside, da gjelder ikke prinsipper som at en person skal dømmes før vedkommende omtales som skyldig.
Norsk presse, og særlig aviser av Dagbladets lite imponerende kaliber, er generelt mer interessert i forsterke karikerte fremstillinger av folk vi ikke bør like enn de er av å utfordre slike fordommer. George W. Bush er et annet eksempel.
Og så forstår man ikke hvorfor opplagstallene synker.

Hvorfor jeg skal stemme Høyre

Det finnes bare ett konservativt parti i Norge, og bare ett som bærer med seg visdom av det slaget Kristin Clemet målbar i gårsdagens Aftenposten.
Derfor stemmer jeg Høyre i år.

Oppdatering: Etter at Erna Solberg har bestemt seg for å sabotere Høyres valgkamp ved i praksis å utpeke sine potensielle regjeringspartnere som hovedmotstandere, i stedet for sivilisert å beskrive forskjeller på en regjering med Høyre som medlem og den nåværende, kan det hende at Abid Raja er en stemme nærmere Stortinget. Jeg har beveget meg fra en sikker Høyre-stemme til tvilerstatus.

Kulturpersonlighet presenterer kultur-argument

Forfatteren Erik Fosnes Hansen er, skal man tro det man hører, nylig blitt medlem av Det kongelige norske arbeiderparti.
Dette fordi - igjen, slik jeg forstår saken - Fremskrittspartiet truer kunstutøvelsen blant dem som er avhengige av Staten for å utøve sin kunst.
La meg bare stoppe opp et øyeblikk.
Normalt drives utøvere av kunst av en skapertrang. Kafka skaffet penger på dagen og satt oppe og skrev på nettene, van Gogh levde så å si fra maleri til munn (byttet bilder i mat - correct me if I'm wrong), Vegard Tveitan har en eller flere jobber samtidig som han lager musikk. Vil man lage noe, så lager man noe. Det er virkelig ikke Statens ansvar å sørge for ens inntekt.
Men slik skal det ikke være, sier Arbeiderpartiet. Kaller man seg kunstner, har Staten en plikt til å stille opp med penger, slik at man kan drive med det man kaller kunst. På heltid.
Det er merkelig nok ikke sånn med for eksempel filosofer. Har man et hovedfag i filosofi, opplever man meg bekjent ikke en trang til å kreve statlig støtte for sin tilværelse som filosof. Det samme kan sies for konditorer, sjonglører og forkledningsmestere.
Kunstnere, derimot. De skal få kastet penger etter seg - mot, selvfølgelig, litt støtte i ord og gjerning til Arbeiderpartiet og dets ideologiske slektninger.
Skulle noen, i dette tilfellet en politiker fra Fremskrittspartiet, ikke være enig i denne statskunst-ordningen, så er har man et gyldent joker-argument å bruke på dem: Man kaster papir.
(For ordens skyld, jeg har ikke hørt debatten, bare lest den referert.)

Nytt republikansk president-håp?

Jeg foregriper begivenhetene noe nå.
Men Meg Whitman, for et år siden nevnt som mulig visepresidentkandidat for John McCain, er sterkt deltagende i kampen om å ta over for Californias lite vellykkede guvernør, Kindergarden Cop.
George Will, det klokeste hodet øst for Pecos, lovpriser henne i dagens Washington Post. Og man (jeg) blir fristet til å håpe på mer enn bare suksess i California. En valgkamp mellom Obama og en kandidat med en spennende bakgrunn, muligheten til å knuse enda et glasstak (en kvinne i det ovale kontor) og ikke minst med forståelse for økonomi - aaah, man kan drømme. Men antagelig vil 2012 være for tidlig for a' Meg. Uansett skulle det ikke forundre meg om Barack får to perioder, med tanke på hvor langt nede republikanerne er (tidlig å spå, jada, jada).
Etter Obama vil det være et økonomisk skippertak som må utføres, og det skulle ikke forundre meg om Whitman blir rett person til rett tid.
Jeg skriver dette slik at jeg om sju og et halvt år, når en ny president er valgt, kan si: Hva var det jeg sa?